Tiananmen? Hvor er det?

Aldri har Kina vært bedre forberedt på å ta imot utlendinger. På Den himmelske freds plass har Mao fått selskap av norske flagg. Feil form og feil farge selvsagt, men har man reist rundt halve kloden blir man ikke kravstor. Det viser seg imidlertid raskt at flaggene ikke er til oss, men til statsminister Jens Stoltenberg. Før jeg rekker å ta fram kamera har Jens fått nok av den kinesiske hovedstaden og flaggene forsvinner. Beijing betyr derimot starten på vår reise. Med en åtte timer lang flyreise i kroppen og betydelig jet-lag vakler vi inn på Leo Hostel.

Kineserne er forberedt, men det er derimot ikke sagt at de ikke har forbedringspotensial. Det viser seg raskt at kineserne er ute av stand til å lese kart. Åpne plasser er nemlig ikke en naturlig del av kinesisk byplanlegging, og i Beijing finnes det derfor bare èn. Denne er i tillegg er relativt berømt. På kartet er Den himmelske freds plass ikke til å ta feil av. En enorm firkant midt i byen. Samme hvor mye vi pekte på denne store firkanten klødde kinesiske drosjesjåfører seg bare i hue.

På den himmelske freds plass møter vi en kineser som forklarer oss at han heter Wawes. Svært få kinesere kan engelsk, og de få som har lært det liker å kaste seg over utlendinger for å få praktisert litt. Wawes er fra Xian, er 21 år og har kommet til Beijing for å studere kunst. Nå vil han på død og liv vise oss utstillingen sin og kalligrafere litt for oss. Wawes er imponert over våre kinakunnskaper og insisterer på å skrive ”Suksess” på kinesisk ved siden av navnet mitt.

Beijing er i det store og hele en ganske heslig by. Heldigvis er bare et fåtall av alle de nye og stygge bygningene deres synlige i den tjukke smoggen. Innimellom finnes det riktignok noen grønne lommer, et tempel her, en forbudt by der og ikke minst det store sommerpalasset utenfor sentrum. Morgan og jeg finner raskt ut at maten er kinas beste attraksjon. Nesten uansett hva vi får servert smaker det bra. Gatematen smaker nesten best. Kineserne har dessverre den uvanen at de spiser alt på kyllingen, derfor er det påkrevd at man presiserer ”no foot and no head” ved bestilling. Peking-and er derimot et must. Feit, sprø og saftig. Et nydelig, men kaloririkt måltid.

Beijing bærer preg av at den har blitt ”gjort klar” for storinnrykk sommeren 2008. Ingen tiggere, det er rent og pent overalt. Klirrende magnetselgere i tusentallet utgjør kanskje det mest irriterende innslaget. Etter et særdeles fruktbart dobesøk ved Den forbudte by går Morgan til innkjøp av seks DVD-plater med kinesisk parademarsj.

Reiserute

Beijing - Xining - Lhasa - Mt. Everest - Khatmandu - New Delhi - Dharamsala - Amritsar - Agra -New Delhi

Kinesisk fast food

Fastfood-sekvens
Uploaded by skolen

Asias største jernbanestasjon

Jernbanen-sekvens
Uploaded by skolen

Beijing West Railway Station er en av Asias største jernbanestasjoner. I 2000 ble kapasiteten utvidet til å kunne behandle 300.000 passasjerer hver dag. På grunn av dårlig ingeniørarbeid regner man med at stasjonen ikke vil leve spesielt lenge. Taket lekker og grunnmuren står på gjørme.

På toget til Xining

Tog jab 1
Uploaded by skolen

25 timer på tog - hardsleeper fra Beijing til Xining

Hardsleeper, eller 2. klasse, er for dyrt for den jevne torgreisende kineser. Den gemene hop er stuet sammen med sine te-termoser og riskokere i seter fremme i toget. Vi reiser sammen med forretningsfolket og businessmennene, en egen kaste her i Kina. De tjener langt mer enn de fleste og kler seg merkelig konformt. De har like dresser og samme type beltespenner. 25 timer er lang tid.



Så ofte vi kan tar vi turen til restaurantvogna, men av en eller annen grunn blir vi kastet ut derfra med jevne mellomrom. Om natten sover vi relativt komfortabelt, her er tre køyer i høyden. Ingen andre lyder enn kinesermannsnorking og endeløs te-slurping.

Jakten på Carl Georg Konow

Grunnen til at vi stopper i Xining er at vi skal finne Carl Georg Konow. Denne mannen forlot Norge for 15 år siden, og har siden viet livet sitt til Tibets vanskeligstilte. Problemet er at han ikke vet at vi kommer. For å gjøre det ekstra vanskelig vet ikke vi nøyaktig hvor han bor eller om vi er velkomne. I løpet av den første dagen i Xining kommer vi i kontakt med et kinesisk turistbyrå. Her treffer vi en svært behjelpelig ung dame som finner Carl Georg for oss etter et par telefoner. Neste dag sitter vi i bilen som vi har leid for dagen, på vei ut til Kinas største saltvannssjø Xinghai Lake. Vi reiser gjennom kalde og golde fjellstrøk, høyden begynner å merkes nå. Å gå ut av bilen for å pisse er en iskald opplevelse, noe Morgan raskt får erfare.

Da vi kommer fram til Konowss skole viser det seg at han ikke er hjemme. Han er i byen en tur for å hente en busslast med nordmenn som har kommet for å besøke ham. Vi er milds sagt svært overrasket. Midt inne i den tibetanske ødemarken møter vi altså flere nordmenn enn på hele vår reise til sammen. Mens vi venter på Konow drar vi en en tur ned til innsjøen for å se oss litt rundt. Denne sjøen nok ganske få nordmenn sett. Ute i vannet ligger det en bygning kineserne har brukt til torpedotesting. Nå er det stort sett fuglekikkerne som har inntatt stedet. Innsjøen er nemlig en av de største rasteplassene for trekkfugl i Asia. Ved bredden møter vi tibetanere som forsøker å tjene penger på de få turistene som måtte rote seg hit. De vil ha oss opp på jak-okser og vil at vi skal fotografere dem for penger Ungen er innpåslitne og river og sliter i oss. Deres fargerike klær tvinger meg til å ta noen bilder av dem.





Denne bygningen tror vi er brukt til torpedotesting i Xinghai Lake:_____________Og dette er vår kinesiske guide:

En kinesisk ørken

Heldigvis tar Carl Georg oss godt imot. Når vi kommer tilbake til skolen venter en hel busslast med nyfrelste ungdommer fra tibetmisjonen oss. De syntes åpenbart at Morgan og jeg var langt mer eksotisk enn noe annet. Når vi ikke så på tok de bilder av oss i smug. Carl Georg serverer mat, trevlet jakkjøtt med noe nudler i. Vi kan ikke klage, han driver skolen sin med små ressurser.

Etter lunsj drar vi på sightseeing til noen nærliggende sanddyner. En liten ørken på vestsiden av sjøen. Morgan og jeg klatrer ivrig i sanddynene. Misjonærene blir igjen i bussen, de syntes kanskje at det er litt skummelt med ørkener. Kanskje har de lest et sted at det går an å rote seg bort der for 40 år av gangen.

Skolen til Carl Georg

Vi blir fort alene på skolen til Carl Georg. Misjonærene haster videre. Vi bruker en hel dag til å filme alle mulige situasjoner på skolen. Selvsagt vekker vi en del nysgjerrighet.












Her er noen bilder fra oppholdet:

Reportasjen om Kalsang Dorji

Reportasje Kalsang Dorji
Uploaded by skolen

Carl Georg Konow er fra Røros. For 15 år siden flyttet han til Tibet for å hjelpe fattige tibetanere. Han fikk et kall sier han, pluss at han ønsket å bli ekte cowboy på den sentralasiatiske prærien. I Tibet heter han Kalsang Dorji. Her underviser han 64 skolebarn i engelsk og gym, på en skole han har bygget med egne hender.

Yndlingsretten til Carl Georg er en tibetansk rett som kalles tsampa.

Tsampa er muggen jak-smør, rørt ut i varm te og tilsatt rugmel. Dette er en rett det tar svært lang tid å venne seg til.

Endelig Lhasa!

Toget har tatt oss gjennom et av de mest ugjestmilde og golde landskapene jeg har sett. Det er ikke så mye imøtekommende ved den tibetanske høysletta, men imponerende er den. Skinnene vi kjører på går over et fjellpass på 5200 meter, noe som gjør dette til verdens høyeste jernbane.

Vi ankommer Lhasa sent på kvelden og tar inn på et enkelt hotell. Billig er det her, spesielt nå som vi kommer utenfor turistsesong. Til sammen betaler vi ca. 60 kroner pr natt, det blir 30 på oss hver. Varmt vann er det også, hvert fall tidvis. Dagen etter besøker vi Barkhor, den eldste tibetanske bydelen i Lhasa. Det er også her de fleste turistene befinner seg. Sentrum for bydelen er det store Jokhang-tempelet. Et av de helligste stedene for en tibetansk buddhist. Hit åler det seg pilegrimer fra hele landet. Og når jeg sier åler mener jeg det bokstavelig, de nærmest aker seg frem på magen. Det er vanlig for buddhistene å gå rundt tempelet, dette er en hellig handling og skal alltid skje med klokka. Samtidig snurrer de ustanselig på sine medbrakte bønnehjul.

Situasjonen i Lhasa

Det pågår en stille folkevandring i Kina. Problemet er at det ikke lenger er lukrativt å være kinesisk bonde. Fattige Han-Kinesere har derfor begynt å flytte på seg, særlig fra Sichuan-provinsen. Svært mange har funnet veien til Tibet. I Lhasa, byen som er tibetanernes kultursentrum og hovedstad, bor det nå 60 prosent kinesere. Situasjonen har vært spent helt siden Kina invaderte landet i 1950.









Politiet er svært tydelig tilstede i Lhasas gater. Alle torg og plasser er overvåket med mikrofoner og kamera. Kineserne frykter uro. Vi vet at det også holdes politiske fanger i mystiske fengsler utenfor Lhasa. Kina er veldig bevisst på Tibet og Lhasa som mål for turister. Derfor ønsker de å "rydde opp" og strømlinjeforme byen så mye som mulig. Vi opplevde ved flere tilfeller at tiggere ble ført bort fra gatene rundt Jokhang-tempelet. Jeg fikk tatt et bilde av en slik arrestasjon, et aldri så lite opptrinn. En fattig tigger blir arrestert utenfor tempelet. Flere mennesker samlet seg rundt for å få med seg det som skjedde. Alle ser alvorlige ut i blikket. Jeg fikk knipset noen bilder uten at politimennene så meg.


Tibetanerne har blitt en minoritet i sin egen by. Innbyggerne sørger over situasjonen og sin egen maktesløshet.

Potala - buddhismens Vatikan

Man kan sitte i timevis og bare stirre på denne mektige bygningen. En koloss, 400 meter lang, 300 meter bred og fantastiske 13 etasjer høyt. Tibetanerne selv mener at Potala ikke ble bygget av mennesker. Et slikt byggverk er det bare guder som kan få til. Historien viser noe annet. Potala hviler på en fjellknaus, Den røde åsen, midt i byen. Allerede på 600-tallet fant driftige tibetanere ut at stedet var ideelt for mektige byggverk, og det ble bygget en borg der. 1000 år senere lå imidlertid borgen i ruiner. Dagens Potala ble bygget av den femte Dalai Lama. Byggverket forteller om en svunnet storhetstid i tibetansk historie. Den fem meter tykke grunnmuren ble fylt med flytende kobber for å kunne motstå jordskjelv. Taket ble forgylt med kobber og gull. Potala sto ferdig i 1693.

En varm dag tar vi mot til oss og begynner klatringen. Potalas mange trapper er en utfordring i nesten 4000 meters høyde. Mens vi tar en pustepause på en benk kommer en munk bort til oss og insisterer på å ta et bilde av oss med sin splitter nye mobiltelefon fra Motorola. Vi smiler tappert. Potala er en labyrint med over 1200 rom og 10 000 altere, men bak fløyelsrep geleides vi trygt rundt. Gyldne buddhastatuer og eldgamle veggmalerier er svakt opplyst av blafrende smørlamper. Dessverre er det ikke lov til å fotografere der inne, men vi drister oss til et lite foto på gudekongens toalett, en sprekk i gulvet og 13 meter fritt fall. Luftig. På palassets topp finner vi lamaens residens. Her bodde den 14. Dalai Lama helt til han flyktet til India i 1959.

Livet i Potala kunne sikkert være ensomt. Den sjette Dalai Lama, også kalt ”Melodiøs Renhet”, etterlot seg dette diktet:

Ensom bor jeg i Potala
og er en Gud på Jorden
Men nede i byen er jeg
Den første blant svirebrødre
i larmende drikkelag

Film fra Potala og Lhasa

Potala-sekvens
Uploaded by skolen

Dessverre fikk vi ikke lov til å filme hvordan Potala så ut inni. Dette betyr selvsagt at dere alle må ta dere en tur selv til Tibet for å finne ut av dette. Flott utsikt var det i hvert fall. Buddhistiske pilgrimer må åle seg hele veien til Lhasa. Vi møtte mange av disse på landeveien rundt Lhasa. De tar tre skritt, så må de legge seg ned igjen.

Mammapappabarn-sangen

Tibetanerne elsker musikk og sang. Heldigvis finner vi tibetansk musikk mye mer rytmisk og sangbar enn den kinesiske høyfrekvente hylinga. Musikken er utpreget etnisk og kan faktisk til tider minne om samisk musikk. På en firetimers biltur fra Qinghai Lake til Xining går en plate med denne låta på repeat. Den fester seg umiddelbart til hodet. Morgan og jeg døper den til mammapappabarn-sangen, da sangen utvilsomt handler om en eller annen form for kommunikasjon mellom et barn og foreldrene. Vi bestemmer oss for at dersom vi hører denne låta spilt i en platebutikk skal vi gå til umiddelbart innkjøp. Noen annen måte å finne igjen sangen på virker umulig, da den er vanskelig å mime.

Vi hører sangen igjen i Lhasa, og Morgan er nå den lykkelige eier av en vaskeekte tibetansk schläger.

På bloggen deler vi den med dere. This is the soundtrack of our trip:

Verdens høyeste innsjø - Nam-Tso

Søndag 8. april bestemmer vi oss for å bli med på en dagstur til verdens høyeste innsjø, Nam-Tso. Med oss i Jeepen har vi selskap av David fra Wales, en middelaldrende kokk med rykninger som bruker halve året på å reise rundt i verden. Første inntrykk gir inntrykk av mannen er noe løsemiddelskadet, men det viser seg etter hvert at han er en gammel junkie. I baksetet sitter også Ben og Melanie. Et ungt par fra Australia. Jo flere passasjerer, desto billigere blir turen. Vi kjører ut av Lhasa klokken 08.00, 3-4 timer senere er vi framme ved verdens høyeste innsjø.

Nam-Tso ligger 4700 meter over havet og tidlig i april er sjøen fremdeles islagt. Sommerstid har innsjøen en dyp turkis farge. Vannet er omkranset av enorme fjell, blant dem flere topper over 7000 meter. Det var gjennom disse fjellene tindebestiger Heinrich Harrer, barfot og sliten, trasket på sin ferd mot Lhasa i 1946. Et imponerende syn bak den islagte innsjøen.

På tur til Base Camp

Kambala pass sekvens
Uploaded by skolen

Vi forlater Lhasa tidlig om morgenen den 10. april. Målet er Mt. Everest Base Camp. Foran oss ligger tre dager på den tibetanske landeveien. Vi er til sammen fire stykker i en Land Cruiser, vi deler den sammen med Ben og Melanie som vi traff på turen til Nam Tso. Det blir billigere slik. Første stopp er vakre Yamdrok Tso. En mangearmet innsjø sør for Lhasa. På veien dit får både jeg og Morgan sitte på en yak. Ingen av oss følte oss spesielt hjemme oppå en slik en. Foruten innsjøen skal vi innom et kloster i Gyantse og overnatte i Shigatze før vi kommer til Mt. Everest. Herfra må Morgan og jeg ta oss på egenhånd til grensa til Nepal. De to fra Australia reiser tilbake til Lhasa.

Tibetanske guder

En artig samling tibetanske guder. Disse bildene er fra et tibetansk kloster i byen Gyantse. Jeg måtte betale 10 yuan (8 kr) for å ta disse bildene. Hvis jeg ikke betalte måtte jeg legge igjen kamera i porten, og det turte jeg ikke.

Buddhismen ble innført i Tibet fra India på 600-800-tallet og har siden blitt blandet med eldre tradisjoner og utviklet seg i en særegen tibetansk retning. Grunnprinsippene er imidlertid de samme som i alle andre buddhistiske tradisjoner. Respekt for alle levende vesener og troen på reinkarnasjon. Klostrene spiller en svært sentral rolle, og finnes over alt i landet. De største kan sammenlignes med universiteter og tar vare på den buddhistiske lærdomstradisjonen i tillegg til å være viktige institusjoner for høyere utdanning.
Den viktigste representant for den tibetanske buddhismen i dag er den 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso. Han er tibetanernes politiske og religiøse leder, og er i dag eksilregjeringens overhode i landsbyen Dharamsala i India.

Morgan tar levende bilder fra den lille tibetanske byen Gyantse mens jeg undersøker byens kloster:

Gyantse-sekvens
Uploaded by skolen

Everest, hvor er du?

Etter ca 6 timers kjøring fra overnattingsbyen Shigatze er vi vel inne i Mt Everest nasjonalpark. Før man når den virkelige Base Camp må man stoppe i en slags før-camp. Dette et rett strekke med grusvei flankert med telt på begge sider. Her kan man få det meste man måtte ha behov for midt i Himalaya. Her er flere hoteller, vi sjekker inn på Hotell Everest. Men her er også telt med absurde navn som Hotell California. Merkelig. Stedet er fullt av ivrige selgere som har alt fra yak-vester til trilobitter. Det meste er for good luck og er cheapy-cheapy.

Denne dagen er Mt. Everest innhyllet i tjukk tåke. Vi går likevel den timeslange fotturen opp til Base Camp. Det er ikke så mye annet å finne på her oppe. Fjellet er dessverre ikke å se denne dgen, men vi blir fortalt at den beste tiden å se fjellet på er på morgenen. Vi satser derfor på å stå opp grytidlig neste morgen. Morgan ser en yak som bæsjer i 5200 meters høyde og er storfornøyd med det. Vi andre tar en tidlig kveld på Hotell Everest. En tibetaner med pipestemme lager pannekaker til oss, og pakker oss inn i yak-tepper. Vi får ikke bestemme selv. Det er for viktig at ikke gjestene fryser.

God morgen Mt. Everest!

Klokken er 06.00. Det er mørkt i teltet, eller Hotell Everest som det også kalles. Våre venner fra Australia stirrer med vantro på en gjennomfrossen litersflaske med vann. Ute pisser jeg i blinde bak noen biler et sted. I det øynene vender seg til mørket skimter jeg verdens høyeste fjell i mørk silhuett på en stjerneklar himmel. Kult!

En time tar det å snuble seg opp til Base Camp. Målet er å komme opp i det solen treffer fjellet. Morgan er forkjølet og føler seg skrall, men klarer likevel å dra sin kropp opp på Base Camp. Endelig oppe bruker jeg de siste krefter på å krabbe opp en bønneflaggprydet grushaug. Aldri har jeg vært så andpusten. Opp til 3500 meter vil de fleste ha en oksygenmetning i blodet på opp til 90 prosent, men fra da faller kurven bratt. Base Camp ligger på 5200.

Biltrøbbel

Asfalt er en velsignelse, en velsignelse våre rygger bare får glede av et fåtall ganger på våre bilturer i Tibet. Etter to dager med hårnålssvinger er landskapet like spektakulært, men for vår stakkers 4WD er det nå bare et spørsmål om tid. På vei tilbake fra Base Camp går det galt. Klank! Et drag av uro brer seg over ansiktet på var tibetanske sjåfør. Svingene ned fra det 5200 meter høye Pang La-passet var for mye for fjæringen på høyre bakhjul. Vi tar tid og en grønn stropp til hjelp, etter 20 minutter halter vi ned fra fjellet.

Tiden er nå inne for å si adjø til våre venner fra Australia. Mens de fortsetter videre mot Lhasa må vi reise videre på egenhånd til Zangmu, grensebyen til Nepal. Vi blir satt av i den noe avsidesliggende byen Shegar med løfter om at det kommer en buss om to timer. Etter tre timer viser det seg at det ikke skjer noe særlig i Shegar. Ingen buss kom forbi, faktisk kom ikke så mye forbi i det hele tatt. Til slutt blir vi reddet vekk av to kinesere som skal til Zangmu som vi. De snakker ikke engelsk, men vi får sitte på.

Mellom oss og Zangmu ligger Himalaya og flere fjelloverganger på over 5000 meter. Sivilisasjonens siste skanse heter Tingri, ti minutter senere er det slutt på asfalten og 20 minutter etter det var slutt på asfalten er det slutt på kinesernes bil. Klank! Denne gangen er det fjæringen på venstre bakhjul som ryker. Vi halter tilbake til Tingri, noe bekymret, men tross alt glade for at bilen ikke gikk i stykker langt inne på fjellet.

Tilbake i Tingri finner vi raskt en som vil ta oss til Zangmu, men han har problemer med en punktering og får bakhjulet fikset hos den lokale dekkreparatøren. Etter bare en halvtime er vi på vei over Himalaya.




























En liten film fra grensebyen Zangmu. Mellom Kina og Nepal klorer byen seg fast til fjellsiden. En eneste lang tarm av vei og bygninger som en slange i fjellsiden. Vi tok en biltur for å beskue den spektakulere veien i dagslys:

Tsangmu-sekvens
Uploaded by skolen

Godt nyttår 2064!

Vi ankommer Nepal og Kathmandu tidsnok til å få med oss en av årets største fester. 13. april er det nemlig nepalesisk nyttår, og denne gangen feirer man overgangen til år 2064. Vi bruker anledningen til å spandere på oss en helaften, med middag på restaurant og pilsner på en irsk pub. Bandet spilte Purple Haze og Knockin' on heaven's door. Cover er pop i Nepal. Morgan og jeg seiler hjem i en rickshaw.

Morgan kjøper Durex

Hva for noe? Er det noe i Kathmandu som heter Apetempelet? Selvsagt må vi dit. Morgan og jeg setter av en hel ettermiddag til denne apebefengte helligdommen. Apetempelet er en buddhistisk helligdom, men altså mest kjent for sine aper. Vi praier en taxi.

Apetempelet ligger på en høyde, med god utsikt over byen. Til tross for all sin hellighet er tempelplasen også et yndet sted for kjøpmenn som lever av å selge dritt til turister. Det tar derfor ikke lang tid før Morgan for øye på en heslig bambusrot, skåret ut til å likne på en øgle. Det var kjærlighet ved første blikk. Beklageligvis tror jeg at han viste for tydelig overfor selgeren hvor godt han likte denne rota. Kjøpmannen proklamerte raskt at han ville ha 3500 rupees for den. En særdeles stiv pris. Morgan fikk prutet dyret ned til 1500, og handelen var et faktum.
- Vi døper den Durex, sier Morgan.

Den siste dagen i Kathmandu overværer vi en hindubegravelse. Her har man for vane å brenne sine døde på bålet, for deretter å måke dem ned i elva. Det tok ikke lang tid før Gamle-Erik var i full fyr.

New Delhi

Det er hot season i New Delhi. Om dagen ligger byen og baker i over 40 grader. Selv ikke en tur med en åpen rickshaw er spesielt svalende, luften er glohet. Vi finner heldigvis et hotell med behagelig air condition, bare en vifte i taket duger ikke under slike forhold.

Inderne er sprø. De klør seg åpenlyst på ballene og maler svart rundt øynene på ungene sine. Noen vil på død og liv at vi skal ta bilder av ungene deres, helst i armene til Morgan. En nesten 2 meter høy nordmann uten hår på hodet er ikke hverdagskost for mange. Dette bildet er tatt Qutab Minar, foreldrene så nok umiddelbart den slående likheten mellom den lille pjokken og den høye nordmannen.

Små gutter manner seg opp, kommer bort og vil gi oss et håndtrykk. Vær forberedt på noen av de mest anemiske håndtrykkene i verden.

Hvem vi ikke vil ha med til en øde øy

På nattbussen til Dharamsala lager Morgan og jeg en liste over mennesker vi helst vil slippe å bo sammen med på en øde øy:

1. Bernt Aardal
2. Arve Opsahl
3. Eva Joly
4. Kikki Sørum
5. Carl Ivar Hagen
6. Bjarne Brønbo
7. Tande P.
8. Sven-Eirik Utsi
9. Roar Ljøkelsøy
10. Thomas Gjertsen

You can't kill a Hindu

Det finnes bare fjorten Dali Lama!

Tashi er journalist ved radiostasjonen Voice of Tibet. Dalai Lamas egen radiokanal. Tibitaner, men født i eksil i India. Voice of Tibet blir produsert i Dharamsala, men er radioen er finansiert fra Norge. I studio henger det et tibetansk og et norsk flagg. Det norske henger feil vei, men vi unnlater høflig å påpeke dette. Etter Kinas inntog i Tibet i 1951 fulgte en lang periode med uro og opptøyer. Siden det store folkeopprøret i 1959 og Dalai Lamas påfølgende flukt til India, har 100 000 tibetanere flyktet etter. I april 1959 etablerte Dalai Lama sin eksilregjering her i Dharamsala, siden har dette forblitt et sentrum for det eksiltibetanske miljøet.

Vi har kommet til Dharamsala for å oppsøke denne radiostasjonen. Gjennom hele vår reise i Tibet har vi lyttet til radioen for å høre om det er mulig å ta inn sendingen. Kineserne bruker nemlig enorme summer for å hindre at tibetanerne får høre det Tashi har å si. Mest av alt liker tibetanerne å høre om hva deres øverste leder og gudekonge Dalai Lama foretar seg. Og det er en slik reportasje vi skal bli med Tashi for å lage.

I Dalai Lamas tette program står et todagers besøk i den indiske byen Solan. Her skal han holde en offentlig tale og besøke et tibetansk bön kloster utenfor byen. Bilturen innebærer syv timer på svingete veier og syv timer med Bollywoods gratest hits. Vi erfarer på en bitter måte at det kan være lurt å ta med en plate med deLillos på var neste tur til India.

I Solan står hele byen på hodet før Lamaens besøk. Politisirener varsler gudekongens ankomst. En scene er rigget til på byens fotballbane. Publikum strekker hals i det en blank selvfarget bils svinger inn på plassen og ut stiger en bylt av gult og rødt bomullstoff. Dalai Lama er kommet. Han hilser til alle himmelretninger og slår av en spøk før han vagler seg til rette på et metershøyt podium midt på scenen. Tashi starter lydbåndet sitt og mumlingen begynner.

Midt under den to timer lange seansen blir Morgan intervjuet av Indisk TV. De vil vite hva buddhismen betyr for han i hverdagen. Morgan benytter sjansen til å fortelle om sitt fjerne slektskap med tidligere biskop Gunnar Stålseth for ’nte gang. Han er fornøyd.

En buddha-bølle

Dag to på vår reportasjetur i Dalai Lamas fotspor. Denne dagen er tiden inne for et religiøst rituale i Bön-klosterets tempel. Vi kommer for sent og blir henvist til en krok helt bakerst i tempelet. Fremst i lokalet sitter munkene i sine røde kapper. Bakerst sitter den gemene hop av lokale eksiltibetaner og oss. Sentrum for all oppmerksomhet er Dalai Lama som sitter på en trone fremst i lokalet. På programmet står sedvanlig buddhistisk lavfrekventert mumling. To timer sånn omtrent.

I det seremonien omsider er over oppdager jeg at en Buddha-bølle har stukket av med den ene sandalen min. Den er ikke å finne noe sted. I 20 minutter blir jeg sittende å furte på tempeltrappen. Min ulykkelige situasjon vekker latter fra forbipasserende munker. Hvem er det som stikker av med bare en sandal?

- Nice pagdi!

Amritsar er bare en syv timer lang busstur unna Dharamsala. Hvis du er heldig. Sikhenes hovedstad er en støyende og trang by i Punjabregionen. Gatebildet domineres av fryktløse sikher med turban og scooter. Hvis ikke hornet ble oppfunnet i India er det i hvert fall her man har funnet mest nytte for det. Det er to viktige grunner til å reise til Amritsar. Den hysteriske grenseseremonien på grensa til Pakistan, og sikhenes gyldne tempel.

Vi tar turen til grensa allerede første kvelden. En rickshaw-mann på gata kunne tilby oss turen for en tredjedel av hva hotellbestyreren kunne. Slikt blir vi i godt humør av, og putrer i sikksakk gjennom trafikken.

Grenseseremonien mellom India og Pakistan er et prakteksempel på nøye innøvd galskap. Hver kveld fyller 2 – 3 tusen indere tribunene. De stivpyntede og nesten 2 meter høye grensevaktene har sitt fulle hyre med å få hordene til å sitte stille. På den andre siden av grensen er det satt opp liknende tribuner, ikke på langt nær så mange pakistanere har tatt seg tid til å følge den oppstyltede flaggseremonien denne kvelden. En fyr med mikrofon pisker opp stemningen.

- Hindustan sindabad! Hindustan sindabad!

Folkemengden eksploderer da noen unge gutter med indisk flagg løper frem og tilbake foran tribunene. Det hele en mektig demonstrasjon av indisk nasjonalisme. Innimellom høres spede forsøk på å ta igjen fra Pakistansk side, men tilskuermengden er ynkelig liten. En gruppe menn begynner plutselig å danse frenetisk foran tribunene. Folk jubler og klapper, før de blir avbrutt av noen minuttlange hyl fra grensevaktene. De beste av hva det indiske forsvaret klarte å oppdrive settes nå i bevegelse. Solen er på vei ned, det haster med å fire flagget. Med digre, raske og overdrevne bevegelser stormer de mot grenselinjen, stopper plutselig og klasker fotsålene i asfalten. Folkemengden jubler. Den indiske forestillingen slår den pakistanske langt ned i støvlene. Nøye koreografert og helt på likt fires både det indiske og det pakistanske flagget. Jernporten lukkes, showet er over. På tide å gå hjem.

Et besøk i sikhenes gylne tempel i Amritsar krever et tildekt hode. Morgan mener at skal man først dekke til hodet bør man gjøre det skikkelig, han bestemmer seg for å gå til anskaffelse av turban. En rød en. En ekte sikh får egentlig ikke lov til å klippe håret, derfor vikler de i stedet fem meter med tøy rundt hodet for å holde alt håret på plass. Morgan har ikke noe hår, men går for turban likevel. 15 minutter senere er turbanen surret til issen.

- Nice pagdi!

Det gylne tempel er sikhismens helligste tempel og et pilgrimsmål for sikher fra hele verden. Tempelet er bygget på en plass som var kjent for sitt rene og gode vann. Like rent er ikke vannet i dag, men det stopper likevel ikke sikhene å bløtlegge sitt klamme legeme. Midt i dammen ligger selve tempelet. Kuppelen er formet som en lotusblomst og sies å være dekket av over 100 kilo gull.

Det siste vi gjør i Amritsar er å bestille oss to vaskekte punjabdrakter hos den lokale skredderen. Arbeidet tar hele dagen, men koster bare 100 kroner. Med skinnende hvite punjabdrakter på oss går vi på restaurant og spiser middag. Neste dag venter toget til Agra.

Taj Mahal

11 timer på et indisk tog er mer enn nok for de fleste. Spesielt for oss. Vi har selskap av en gammel og tannløs indisk kvinne. Hun sover, søler vann, gumler noe curry greier, søler melk og skriker umotivert ut av vinduet når toget stopper på stasjoner. Men det er en bygning som får oss til å utholde denne demente terroristen. Marmorjuvelen Taj Mahal.

Agra skal ifølge guideboken romme noen av Indias mest uærlige og innpåslitne rickshawsjåfører og postkortpushere. Ikke før vi har kommet oss av toget kaster de seg over oss. En sjåfør prøver å overbevise oss om at hotellet vi har sett oss ut er lagt ned. Han vet selvsagt om et godt alternativ. Denne kvelden synes Morgan at det er lenge siden han var på en skikkelig snurr. Som sagt så gjort. Etter et voksent inntak av Kingfisher light løper han rundt og skremmer Agras løshunder til lydighet.

Taj Mahal er stengt på fredager. Vi bruker derfor en dag på noen severdigheter som befinner seg 40 kilometer utenfor byen. Mogulen Akbar ble nemlig lei av alt bråket i Agra. I 1571 hadde han fått nok og bygget byen Fatehpur Sikri. Det tok imidlertid ikke lang tid før fagfolk fant ut at det ikke var nok vann på stedet, og byen ble forlatt. Igjen står en enorm moske og et tomt keiserpalass.

Historien vil ha det til at Mogulen Shah Jahan bygget Taj Mahal til ære for sin yndlingshustru. Marmorpalasset stod ferdig i 1653. Midt inne i symetrien ligger yndlingskona begravet, hun døde under barsel i 1631. I dag er Taj Mahal truet fra flere hold. Marmoren forvitrer på grunn av sterk forurensning. Minkende vannførsel i elva Jamuna har gjort grunnen porøs og man frykter at de fire 40 meter høye minaretene skal bli skjeve. Sist men ikke minst har Taj Mahals status som Indias fremste nasjonalsymbol gjort det til et terrormål for islamister. Dette til tross for at Taj Mahal kanskje er det flotteste, mest kjente og mest beundrede islamske byggverk på kloden.

Atlas Super Strong

Det siste vi gjør før vi reiser hjem er å kjøpe hver vår indiske sykkel. Vi tipper at det ikke finnes så mange med slik sykkel hjemme. Prosjektet tar omtrent en hel dag. Svært mange er villige til å selge, men ikke like mange forstår at den må skipes til Norge eller hvor i all verden Norge er. Etter mye om og men, kommer vi til slutt over en eksportør som lover å fikse biffen for oss. Først stues syklene på en lastebil til Mombay, her venter et containerskip som skal helt til Hamburg. Deretter er det strake veien. Nå er det bare å håpe på at to svarte Atlas-sykler dukker opp i Oslo en eller annen gang i juni.